Når ord kommer til kort, må jeg ha en strek.

Eller farge. Helst ikke så mange farger. Jeg liker å jobbe monokromt, enkelt, uten for mye effekter og dilldall. Konsentrere meg helt og fullt om streken og hvordan den beveger seg over arket eller lerretet. Hvor den skal aner jeg stort sett ikke.

Om den skal skape balanse, eller trigge en ubalanse. Det vil si, som med ord har jeg alltid en viss plan, som alltid endres underveis. Hvis det kommer noe fra høyre. Eller innenfra. Jeg vil ikke ha det jeg ser for meg. Jeg må ha noe nytt, noe jeg ikke har sett før. Overraskelser. Ellers gidder jeg ikke.

Både når det gjelder ord og bilder er jeg opptatt av språket mer enn motivet. Hvordan det sies, mer enn hva som sies. Jeg jobber intuitivt og prøver og feiler, modellerer meg sakte fram til et slags resultat. Legger til, tar bort. Om det blir pent eller ligner, er uinteressant. Jeg vil heller ha rart, usammenhengende. Sært. Gjerne stygt. Men ikke bare. Jeg vet aldri hva jeg vil ha, men finner det når jeg ser det. Da kjenner jeg det i magen: et sug. Det kan ta seks uker, eller et kvarter. Det vet man aldri, men man må være der med hele seg når det skjer. Ellers forsvinner det.

Hovedforskjellen på en strek og en setning er at ordene stort sett kommer fra hodet. Tror jeg. I alle fall et sted i nærheten. Hvor streken kommer fra, aner jeg ikke.